«Hva er propeller? Det er sånne som får deg til å fly. Ja, de som holder det gående når du slapper av liksom. Men, hvorfor lurer du på det, tante? Jo, du skjønner, at tante skal prøve å være litt sånn menneskelig propell. En sånn som får andre til å ville fly til Nord- Norge. Ville jobbe og bosette seg i nord, se hva vår landsdel har å by på».

Å fatte seg i korthet, uten bruk av svulstige ord og tunggrodd akademiker- språk, er ikke alltid like lett. Det var i alle fall hovedutfordringen da jeg skulle forfatte denne søknaden. Men idet jeg snakket med tantebarnet mitt på ni år, så slo det meg; det å være propell, å være en del av årets Propellfabrikk, handler i bunn og grunn om å skape bevegelse. Gjøre mindre av der samme. Våge å tenke nytt, utradisjonelt og bane veien for nye muligheter. Nye muligheter som kan sikre økt befolkningsvekst, næringsutvikling og et yrende folkeliv.

Jeg brenner for regionen vår. Og da ikke bare det å vise hva naturen og landskapet har å by på. Ej heller kun det store potensiale for næring og utvikling. Nei, jeg brenner også for å skape en landsdel som består av rause, stolte og åpne nordlendinger. Nordlendinger som byr på seg selv, som møter nye mennesker med åpne blikk, smil, toleranse og genuin nysgjerrighet. Jeg har troen på at det å bygge opp menneskelig kapital er en helt vesentlig ingrediens i levende, attraktive byer. Klarer man å skape et samfunn hvor vi ser hverandre, hvor det er variasjon i fritidstilbud og hvor innbyggerne kjenner på et kollektivt ansvar for å inkludere tilflyttere, har man allerede kommet langt på vei. En slik sosial kapital er ikke noe som kommunestyret kan trumfe gjennom og vedta. Den må skapes av innbyggerne selv. Du og jeg. Vi. Det er hver og en av oss som må kjenne på et personlig ansvar for å møte tilflyttere med åpne armer, varme blikk og et inkluderende smil. Og best av alt? Denne sosiale kapitalen er robust og immun mot alt som heter Robek- lister, svingende konjunkturer og nedgangstider. Den er kraftig, potent og smittsom. Den er gratis og politisk uavhengig.
Men tilbake til poenget her, hvorfor er JEG en propell? Hvorfor er jeg, som utflytter fra byen, en av de dere skal satse på?

For det første forsøker jeg å fremsnakke Nord- Norge, og da særlig Narvik, ved enhver anledning. Ikke bare den type fremsnakk som handler om hvor rå denne bakgården vår er, hvor rått det er å kunne spenne skiene fast rett utenfor døra, hvor rå naturen er, fjellene, Ofotbanen og midnattssola. Nei, jeg fremsnakker også det potensiale som ligger i regionen som helhet. Hvordan Nord- Norge kan skilte med uante skatter, ubrukt potensiale og ressurser. Jeg snakker høyt om menneskene som bor der. Om inkludering, trygghet og den nord- norske galgen- humoren. Om ildsjeler, nabokjerringer og lokale initiativ.

Men, hvis jeg allerede fremsnakker regionen, hvorfor skal dere da investere tid og krefter på meg? Dere skal inkludere meg i neste års kull fordi jeg ønsker å skape mer bevegelse. Det er mye som er bra med vår region, men det er også et enormt utviklingspotensialet. Og før vi virkelig kan si «Se mot Nord», må vi først og fremst være bevisst både hva vi kan levere og hva vi ønsker å levere. I tillegg er risikoen stor for at det vi anser som opplyst og vedtatt ved vår egen region ikke deles av «de der nede» på Østlandet. I alle fall ikke er kjent viten.

Jeg er opptatt av næringsutvikling; Hvordan sørger vi for at lokale initiativ, gründere og ildsjeler får muligheten til å skape et livsgrunnlag? Hvordan skaper vi en engasjert ungdomspopulasjon som ikke flykter fra byen så snart de er ferdige på videregående? Jeg er opptatt av å skape en felles identitet hvor vi bryr oss om hverandre. Jeg er opptatt av et levende sentrum og «helårsbyen»; ikke bare en by som skinner når midnattssola gjør det, men også når værgudene gir oss regn, snø, minusgrader og holke.

En by blir ikke til i et isolert vakuum. Det påvirker, og påvirkes av sine innbyggere. Det er vi i regionen som sitter med definisjonsmakten og som forfatter narrativene om oss selv. Det er vi som forvalter byens omdømme, og det er vi som kontinuerlig har et ansvar for at tilflyttere opplever Narvik som en by det er lett å trives i. En by som kan skilte med innbyggere som det er lett å komme i kontakt med, som er gjestfrie, rause og varme. For i bunn og grunn er det menneskene i regionen som betyr noe. Som i grunn avgjør om regionen i seg selv er verdt et besøk. Verdt en investering. Verdt å vie tiden sin til.

 

Når Helena Svedenborg i vår søkte om å være med i årets gjennomføring av Propellfabrikken i Narvikregionen gjorde hun seg noen refleksjoner som traff oss rett i hjertet, og satte ord på hva det kan bety å være en propell. Nå, etter andre samling er gjennomført og vi alle holder på å ta inn over oss de nye inntrykkene kunne vi ikke beskrevet det bedre selv: Det handler om å skape bevegelse, gjøre mindre av det samme og tørre å tenke nytt. Det er nemlig slik at hvis vi gjør som vi alltid har gjort, vil vi få som vi alltid har fått?